Velkommen til mitt oppgjør med fortidens demoner

Har du noen gang hatt noe du ville si, men aldri fikk muligheten til det? Finnes det relasjoner i livet ditt hvor du så gjerne skulle ha sett vedkommende inn i øynene og fortelle han eller henne hva det som skjedde mellom dere egentlig gjorde med deg? Var det muligens kanskje et flust av muligheter til å fortelle akkurat det, men kanskje var du for feig? Eller kanskje er du bare redd. Som jeg.

Jeg har bestemt meg for å skrive usendte brev til mennesker som har vært viktige for meg i livet mitt, for å rydde opp i det som har vært og finne indre fred. Motivet mitt kommer fra dragens kyss, den første teksten jeg skal publisere her inne. Jeg opplevde et kyss. Det skulle være magisk, men det ble bare vondt. Og idet smerten over hvor vondt det ble begynte å sive inn - så forstod jeg at jeg brukte kysset for å straffe meg selv. Også ble jeg sint. Også tenkte jeg - kanskje kysset ikke hadde noe med meg å gjøre. Kanskje hadde det med den andre personen å gjøre. Vedkommende trakk seg unna og forsvant, og lot meg ikke få lov til å få tid til å snakke om det som ble vanskelig. Så jeg satt igjen - med en følelse av at jeg er stuck. Jeg er låst fast i et dårlig kyss. Og aldri vil jeg få vite hvem av oss som ikke klarte å kysse. Aldri vil jeg få vite om det var omstendighetene, situasjonen eller redselen som skremte henne bort. 

Hun er bare en av mange mennesker jeg trenger å skrive til.

Jeg vet ikke om noen av disse menneskene, som har inngått i relasjoner med meg gjennom et helt liv, finner veien inn hit - kanskje er du en av de?

Det er ikke meningen å hevne meg på noen. Jeg vil bare rydde opp i mitt indre rot. For det kjenens som at det er så mye rot i livet mitt. Og jeg trenger å sette riktig verktøy på riktig sted. Jeg trenger å sortere. Jeg trenger å rydde.

Hver gang den siste tiden, når noe har gått galt, og jeg har blitt avvist, så har jeg opplevd igjen og igjen og igjen at jeg leter etter hendelser i fortiden, relasjoner, bevisstheten min leter for å finne - et argument, et bevis - for at jeg fortjener alt det vonde som skjer med meg. Og jeg har fått så nok. Dette er jeg  så ferdig med. Jeg vil lukke disse kapitlene. Avslutte disse episodene. Skrive meg ut av disse hendelsene. Jeg vil gå over regnskapet mitt. Finne balanse, eller underskudd. Hvem vet - kanskje det til og med går i null.

Jeg vil gjøre rent bord og sette skapet på plass. Jeg vil rydde.

Jeg har bare et problem. Jeg trenger at du leser det jeg skriver.

På denne måten vil det kjennes som at verden lytter. For meg er du ikke hvem som helst. To øyne som ser. I livet mitt - i verden, når noen har sett meg har jeg gjort meg klar for å gi av hele hjertet til vedkommende person. Det er ikke uten videre en god taktikk å leve livet sitt etter. Slikt gir mennesker en mulighet til å dra nytte av deg. Det finnes alltid noen som trenger at noen andre gir de sitt hjerte. Hjerter er mangelvare i dag, sa en god venn av meg. Men hvis du leser - hvis dine øyne finner disse linjene - så får jeg flyt og driv og mot til å fortsette å skrive. Det er som om du ser meg. Og hjertet mitt kan være disse ordene og setningene. Som jeg forsøker å skape vakre nok for å vekke noe i deg. Kanskje finner du inspirasjon her inne? Kanskje får du en ide om et brev du gjerne skulle ha skrevet selv, til noen som har såret deg eller noen du har såret? Kanskje kjenner du også på et behov for å gjøre deg synlig, på en anonym side? I så fall er det virkelig verdt det. 

Jeg er en sånn person - at det å gi til andre gir meg glede. Og hvis det jeg kan gi - er inspirasjon: Det ville gjort meg lykkelig. Så det er en slags prioritert rekkefølge - på hva jeg skulle ønske denne siden betydde for deg. Det viktigste er om jeg kan trigge noe i deg. Men i andre omgang så gjør du meg en stor tjeneste ved å lese. Da kjennes det sant. Når øyne ser - så er det sant. Jeg vil at det skal være sant.