Min venn sa til meg på telefonen i går: Det gikk opp for meg i går kveld, at du har en veldig sterk intuisjon. Jeg forstod plutselig at du tar inn alle signaler, du bruker hele spekteret ditt. Hodet, kroppen, hjertet, de andres kroppsspråk og signaler. Det er så mange som har blandet seg inn i livet ditt, og gitt deg råd og hatt meninger om hva du skal gjøre. Men jeg skjønner nå - at slike råd trenger du ikke. Din intuisjon er som brennende fakkel, du kan orientere deg midt i svarteste natta. Jeg tror ikke du trenger noe råd. Du kommer til å klare deg fint. Bare følg intuisjonen din.

Det landet godt i meg. Jeg har ofte kjent på at mennesker ønsker å presse meg inn i ulike settinger, situasjoner og veier. Ikke følt meg klar, har ikke forstått hvorfor. Rent rasjonelt har det gitt mening å lytte til hva venner har av veiledning. Men kroppen har ikke vært på samme sted, og heller ikke hjerte. Jeg har forsøkt å finne ut av vanskelige situasjoner med kyndig analyse påkoblet kroppen. Likevel har jeg nå havnet utfor. Jeg står fremdeles noenlunde støtt, men kjenner at grunnen har begynt å bli myk under fotbladene. Og det er da han sier det, at når krisen ankommer - så blir det dypeste fallet - den tryggeste forankringen. 

Krisen er for øyeblikket et faktum. Huset forblir like rotete uavhengig av hvor mye jeg forsøker å rydde det. Klesvasken setter seg ikke på uavhengig av hvor ofte jeg samler sammen skittentøy og begynner å sortere. Middagene blir enkle, ensidige. Selv om jeg vet at jeg burde lage de næringsrike og systematiske, både for meg selv og for barnet mitt, og for andre som bor sammen med meg. Jeg har begynt å stå opp om nettene, klokken 02 - 03 har blitt et vanlig tur-tidspunkt med dyret. Himmelen er ganske vakker på denne tiden. Det er lys i øst. Selv om jeg legger meg når jeg kommer hjem fra tur, og sovner med søvnhypnose på øret, så våkner jeg likevel tidlig. Grytidlig på morgenen våkner jeg. Etter drøye fire timer søvn med noen avbrudd. Når jeg våkner: da er sorgen i magen. Og skammen har enda ikke koblet seg på. Utsettelsen av virkelighet har en søtlig smak og kroppen min holder på illusjonen om nærhet. Jeg tenker på henne.

Så setter dagen i gang. Og jeg kunne bare latt disse dagene gå - men jeg kan ikke fortsette slik lenger. Har knapt vært 100 prosent sykmeldt en uke, jeg kan ikke stå på stedet hvil. Jeg har gjort det før. Vært sykmeldt lenge. Stått stille. Denne gangen skal jeg ikke stå stille. Jeg vet at det er bare denne sjansen jeg får. Og jeg må handle. 

Mørke krinker og kroker må lyses opp, fakkelen er flitting i bruk. Idet jeg slår nummeret til hjelpeinstansen hopper hunden trøstene opp i sofaen ved siden av meg. Jeg er lettet for at tårene sitter løst. Begynner langsomt med å si at jeg har blitt anbefalt av venner å ta kontakt. At jeg har blitt anbefalt å ta kontakt lenge. Og at det har sittet veldig langt inne å ta denne telefonen. Før stemmen rekker å brister sier hun varsomt: ja, men NÅ har du gjort det. Fortell. Hva kan jeg hjelpe deg med.