Jeg kjenner en mann. Han kom inn i livet mitt via familie. Han er en helbreder. 

Øyeblikket jeg spurte han om hjelp. Jeg hadde sett et lite utsnitt av en film, den hadde skremt meg. Etterpå så jeg skikkelsen fra filmen i mitt virkelige liv. Jeg ble redd og destod mer jeg forsøkte å skyve den bort - dess nærmere kom den, skikkelsen.

Vi stod på Yoga rommet, etter at de andre hadde gått. Jeg hadde sagt til han at jeg føler det som om skikkelsen vil inn i meg. Ideen om at demoner besetter oss. Han holdt seg fysisk på avstand. Omsirklet meg mens han resiterte beskyttelsesmantra. Jeg så en kriger. Det var litt som å være i en film. Blikket hans som tar inn omstendighetene rundt meg. Blikket hans som søkte etter noe jeg ikke kunne se eller forstå. Blikket hans som så. Jeg fikk et glimt av en scene fra Ringenes Herre. Så for meg Aragorn. Det var noe i holdningen. Som om han bar på et våpen. Usynlig for meg. Uslåelig for demonene. Han gikk rundt meg, gjorde noe, endret noe, lagde mudraer og bevegelser med armene og hendene. Velsignet meg på sitt vis. Lot meg gå, sa at nå skal det være borte, hva enn det var som plaget meg. Jeg trodde på han. Skikkelsen forsvant. Kraften i tillit.   

 

Vi hadde, til da - kjent hverandre i et par år. Vår relasjon var vennskapelig og platonisk. Men etter denne hendelsen forandret alt seg. Jeg begynte å legge merke til noe. Fra før av visste jeg at han var annerledes og at han nærmet seg verden fra et litt umenneskelig perspektiv. Men nå begynte det å utkrystallisere seg for meg, at han betydde noe helt spesielt for meg.  

Jeg brukte en hel dag på å høre på en sang om og om igjen, mens jeg tenkte på han. Med vissheten om at jeg ikke skal ha denne energien mot han drepte jeg hva enn det var som var på vei til å bli født etter vår lille redningsaksjon. Samtidig fikk jeg en ny respekt for energiarbeidet hans. Dette ga meg en retning på livet, et veiskille jeg fant meg selv inn i - et sted jeg valgte den ene retningen og fant etterhvert ut at valget jeg hadde tatt ble irreversibelt. Jeg hadde valgt et liv inn i de andre dimensjonene av virkeligheten enn hva det blotte øyet kan se. Jeg kom kanskje tilbake dit hvor jeg hørte hjemme. 

Etterhvert som årene gikk kunne jeg observere hvordan han utviklet seg innenfor sitt virke som energi-arbeider. Jeg kunne se menneskene komme og gå, i undervisningsrommet hans. De ankom anspente, skeptiske, undrende og åpne. De forlot rommet fylt opp av en energi de ikke selv var i kontakt med eller fattet å forstå. For hver time tilbragt i samme rom som han - ville noe av deres lidelse slippe. 

 

Jeg har lurt på hvordan det må kjennes å holde mennesker, slik. Møte de på tilsynelatende nøytralt grunnlag, og se - hvor deres smerte befinner seg. Løfte de litt etter litt, uten at de vet det - styre de nærmere og nærmere en oppvåkning og et lys. Jeg ser for meg at han holder de rundt ansiktet. Og at de blir myke. I hans omsorgsfulle grep. Gir seg hen. Litt og litt, mer og mer. Hvordan det må kjennes å se de som faller fra, som vender seg tilbake til det livet hvor begjær etter forgjengelige ting styrer.