Jeg har tidligere i livet ofte savnet. Jeg har sett tilbake og lengtet. Langsomt forsonet meg med fakta. Tenkt at det ikke var meningen. Langsomt funnet en vei. Gått videre. Løftet haka. Blikket frem. Best for begge.

Dette er annerledes. Jeg får ikke til å slippe deg. Jeg klarer ikke slippe dette. Jeg burde bare la deg være. Og tro meg: jeg prøver. Iherdig. Inderlig. Og lykkes. Utenpå. Kommer til å lykkes fra utsiden. Men om du noensinne tror at jeg ikke har følelser lenger så stemmer det ikke.

Det blikket ditt. Og det smilet. Inne der, på rommet ditt. Jeg-klarer-ikke-slippe.

Jeg trodde jeg var besatt av han forrige. Googlet det, leste på sånne psykologiske teorier og hørte på podcast. Men med han - så lot jeg han være. Jeg ble stille. Jeg tok ikke initiativet - han måtte skrive først. Så selv om jeg tenkte på han - mye - så klarte jeg å akseptere. Jeg vet ikke om det jeg driver med akkurat her og nå i sterkere grad kvalifiserer til besettelse?

Du har jo uttrykt at jeg ikke skal skrive. Jeg vet at du prøver å jobbe deg gjennom noe vanskelig. Jeg vet at jeg forstyrrer. Altså - jeg vil jo for alt i verden ikke være i veien for noen, noe sted, noen gang. And yet: her er jeg - i innboksen din - plasserer meg i veien! Hva faen feiler det meg. Dette er ufint. Rett og slett ufint.

Et fullstendig selvisk behov. For å la deg vite at du brenner inni her fremdeles. Uavhengig av alt.

Herregud unnskyld. Herfra til en annen galakse. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg IKKE sender denne posten. At jeg klipper den ut, kopierer og limer inn et annet sted. Ikke sender. For dette er galskap. Rett og slett galskap.

Hvis du mot all formodning skulle få den teksten i din innboks så anbefaler jeg at du sletter den umiddelbart når du kommer til denne setningen. For dette skulle aldri vært sendt. Det tåler ikke dagens lys. Det hører djevelen til.

 

PS. Jeg elsker deg fremdeles.