Jeg passerte gata mellom Aker Brygge og Nationaltheateret i Oslo. De bygger der, når kroppen og blikket ikke får se den vanlige ruten er det ikke like stor fare for minner. Men jeg ble tvunget flere ganger til å gå forbi taxi-plassen, fordi de bygger på den andre siden. Og jeg kan ikke noe for det. Jeg står der, det er vinter, vi har vært på filmjulebord, det er kaldt, alle fryser, det er natt, du har drukket, jeg er iført en tynn strømpebukse under en slikelignende kjole og en mann har tatt på meg på bussen, mens du så det. Nå står vi i taxikø, vi har kommet nesten helt frem, veldig lenge har vi stått bevegelsesløse, jeg har armene dine rundt meg, bakfra som en varm kåpe, du har dratt jakken rundt meg og du holder rundt meg og jeg har haken din i nakken og vi er helt stille, kanskje er det derfor jeg husker det så godt. Stillheten, kulden. Sansingen. Også husker jeg noen mennesker bak oss. Som ikke holdt rundt hverandre. Som beundret dette uttrykket for kjærlighet. Som spurte - bare slik fulle mennesker kan spørre når de slipper ned garden og ikke bryr seg lenger om hva de sier til fremmede - hvor lenge har dere vært sammen? Dere passer sammen. Det var noe vi fikk høre ganske mye, du og jeg - husker du det. Det fikk meg til å kjenne meg attraktiv. Det å passe sammen er en form for kjærlighet. Min neptunianske bekreftelse. Og den følelsen av varme. Så klisjeaktig. Nesten til å bli kvalm av. Men vi VAR fine. Du med din annerledeshet, din væremåte og ditt glimt i øyet. Og jeg med min naivitet og det vågale uttrykket, to motsetninger som smelter sammen i ett - i en og samme person. Så jeg går der nå, ti år etterpå, jeg går fordi taxiholdeplassen, det er sol, det er sommer og jeg kan ikke noe for det - fordi jeg passerer det skiltet og jeg kjenner nesten kulden mot bena. Vinterjakken din rundt skuldrene, armene dine rundt midjen og haka i nakken. Sånn tar det form, illusjonen om at alt var fint. Sånn glemmer jeg at du skrek til meg at jeg ikke hadde oppnådd noe som helst på egen hånd. Min evne til assosiasjon. 

Den gangen - var nået kulden. 

Nå er det bare et minne.