Hun kom som en virvelvind. Jeg hadde aldri en sjanse, hverken til å forhindre det som skjedde, eller til å bli ordentlig hennes. Jeg visste det helt fra begynnelsen av, likevel lot jeg dagene bli til uker og uker bli til måneder og jeg nøt til det fulle hvert eneste lille utbrudd av erotisk energi. Jeg skulle ta igjen. Det var den aller dummeste måten å ta igjen på. Jeg forstod det da, jeg forstår det nå. Og likevel er sjansen tilstede for at jeg biter på igjen. Og derfor må dette skrives ned. Det må forpliktes. Jeg er i ferd med å bli bedre. Dette må ha vært den siste omveien. Neste gang må jeg gjøre noe virkelig. Liron var kun en drøm. Hun eksisterer ikke på virkelig. Ikke som det varme gode mennesket jeg trodde jeg møtte. Som på ordentlig elsker.  

 

Da hun spurte meg om å overnatte hos meg mens hun var på besøk i Norge skrev hun, ettertrykkelig, to ganger: "Are you sure? I am crazy". Jeg tenkte - her safer hun. Hva enn som kommer til å skje - nå kan hun bare peke tilbake på dette øyeblikket senere og si "jeg advarte deg". Også nølte jeg, samtidig som jeg skrev fort nok til at hun ikke skulle oppfatte stillheten som nøling "I want to meet crazy you". Jeg ante ikke hva jeg gikk til.

 

Fulgte jeg et mønster? Var dette også en virkelighetsflukt på linje med de andre? Man kunne tenke seg at det var fint at jeg kunne fokusere på dette mens illusjonene rundt mitt forrige samboerskap brast. Mens undersøkelsessaken pågikk. Mens jeg ble utnyttet igjen som bank. Mens han gikk i krig med meg, opplyste offentlige instanser om tidligere psykiske utfordringer. Man kunne tenke seg at det var en helt grei virkelighetsflukt. En måte å holde ut på. Det var jo trygt. Liron bodde 1000 km unna. Sannsynligheten for at hun faktisk kom til Norge var svimlende liten. 

 

Og hvis jeg skal følge mitt mønster så gjorde jeg jo det, jeg gjorde det ekstremt på min egen lille uskyldige måte. Jeg ga meg hen. Helt blindt. Til et totalt fremmedt menneske. Bare at jeg egentlig ikke gjorde det, ikke sånn egentlig.

 

Nå - som jeg faktisk hadde kunnet - så lot jeg det kun gå langt på et indre psykisk plan. For det var hennes sinne jeg ville ha. Det var det som ga ressonans i hjertet mitt. Jeg skrev det til henne, i et godt øyeblikk. Idet jeg forstod at jeg hadde henne. Så skrev jeg "I love your anger. When you talk on the phone, and the voice cracks. I feel it. I am angry with you." 

Det var da hun kalte meg dette særegne kallenavnet. "Slavic Norwegian". Det ga meg en følelse av at hun hadde brukt tiden på å forstå, analysere og finne frem til en kombinasjon hun kunne leve med. Jeg tipper hun har slike kallenavn på de fleste hun skriver med. Jeg tok det inn. Gledet meg over det. Beholdt det på telefonen. Lekte med det, smakte på det, likte å være denne hybriden mellom to etnisiteter - for hun som er så opptatt av hvilken etnisitet folk hører til. Likte at hun reduserte meg til noe jeg ikke visste så mye om. Nok en krenkelse. Nok et mønster. Når jeg tenker meg om så innser jeg at jeg kan disse trinnene utenat. Jeg kunne gått den stien i mørket - og likevel funnet frem. Til der hvor jeg ikke synes i det hele tatt. Bare de sidene den andre personen vil se.

 

Jeg husker at jeg kjente energien hennes før hun begynte å skrive til meg. Dagen før, allerede. Jeg husker hvordan hele verden min ble på et finurlig og usynlig vis litt lettere å bære. Jeg husker at jeg fikk gløden, i øynene. Jeg har bilde av det. Jeg er sammen med datteren min, hun spiller på en datamaskin i en butikk, jeg smiler og tar bilde av oss begge. Det oser av øynene mine. Før Liron i det hele tatt skrev sitt første "hei." 

 

Energien du tok fra meg. 

 

Og når hun dagen etter viste et første tegn til interesse, og jeg svarte, og hun skrev igjen, og jeg svarte, og jeg fikk et overskudd til å rydde, støvsuge, sette på plass, pakke, organisere. Og enda lot jeg det ikke skinne gjennom, enda trodde jeg at jeg hadde kontrollen. Og idet vi beveget oss i ekspressfart fra en offentlig plattfrom til Whats app med navn, etternavn, bilde, til og mem informasjon om hva jeg jobber med og jeg smilende til henne "it's crazy what I do for you" - men et eller annet sted lyste varsellampene. 

 

I ettertid har jeg analyserte det som at jeg må ha hatt et helt åpent hjerte. Regelmessige bryståpnere har den effekten og Yoga var jo et viktig verktøy under hele flyttingen. Overgangsperioden. Hun sa "I recognize quality when I see it" - om denne første kommunikasjonen. "It showed you a stright line in", svarte jeg ironisk. "Yes, and that kept me going.", repliserte hun vittig. Vi trykket på latteremoji begge to. Men på dette tidspunktet syntes ikke jeg at det var noe morsomt lenger. Denne alanysen fant sted få dager før alt forsvant. Og intuisjonen min visste nok hva som var i ferd med å skje. Allerede den første gangen hun prøvde å vri seg unna enhver form for ærlighet.

 

Fra intens skriving, hver eneste dag i overkant av to måneder. Til ingenting. Og mens jeg ser den norske holken passere utenfor bussvinduet spør jeg meg selv for endte gang dette året: "Hvorfor vil jeg bli manipluert?".

Jeg undrer meg over hvor mange ganger jeg har reflektert om hva den siste meldingen skal bli. Jeg synes jeg var ganske forberedt da dommen falt. Jeg hadde jo sett hva andre har skrevet til henne når hun har avvist de. Ting jeg aldri kunne drømme om at et menneske kunne skrive til noen - uavhengig av om det var et fremmedt menneske eller ikke. Jeg ville ikke synke dit. 

Da teksten lyste mot meg, og jeg møtte blikket til Lena, hun så med en gang at noe var galt og jeg holdt blikket hennes og sa "Nå gjorde hun det". Jeg gjentok setningen på engelsk. Det sank i meg. Pusten, hjerteslagene. Men sinnet uteble. Sorgen kom ganske umideelbart. Jeg ble glad over å være i kontakt med sorgen så fort. Det må være et godt tegn, tenkte jeg uten å tenke noe som helst. Det må bety at dette ikke kommer til å rive meg ned på samme måte som de andre. Tiden vil gå fortere. 

Enda slåss jeg imot impulser. Da jeg skrev "You just broke my heart" på whats app - som var en annen plattform enn den hun avksrev meg på, og den forrige meldingen der inne fra meg til henne lød "I want you to feel that you are strong, Liron. Easy, like air, you don't have to explain it to anyone - it is just there." 

 

Jeg har aldri vært så direkte med noen. Ikke så fort. Jeg tar det som et godt tegn på at relasjonen med henne lærte meg ærlighet. "Don't you ever write to me again." Ingen utropstegn. Men jeg skrev ever med blokkbokstaver. Det fulgte et kaldt "Don't you worry, I wont."

 

Jeg tar det inn. Har en jobb å gjøre nå. Kysten er klar. I've made this coast now clear to me.