Da du sendte melding hvor du spurte om jeg var på huset og om du kunne komme innom, hentet jeg dadlene fra fellesområdet. Jeg hadde kjøpt de på helsekost, og nesten ingen hadde spist av de. Jeg puttet de inn i en fin skål som jeg satte på bordet mitt i hjørnet, for å kunne ha noe å tilby deg, nok et tegn på at kontoret var frirommet, som om det var et ekstra hjem. Da dine langsomme skritt nærmet seg døren var jeg ukomfortabel, du så det. Ditt skorpionblikk. Du undret deg kanskje over det, men ga ingen tegn til at du hadde avslørt mitt ubehag. "Der står du med sommerkjolen din jo", sa du. Den hadde dyp utrigning. For bare noen dager siden var jeg på en skoleavslutning med datteren min og jeg la merke til at de andre foreldrene glodde på brystkassa mi. Jeg har jo egentlig ikke en kløft engang, så det burde ikke vekke noen videre oppmerksomhet.  Jeg smilte et halvt smil, det var første gangen av tre - som jeg skulle være ukomfortabel når du sa hei til meg. Denne gangen var den mildeste av de. 

Du satte deg ned på stolen, tok en dadel, holdt den en stund i hånden, som om du vurdererte den. Jeg satte meg ned på den lille stolen ved siden av deg, på den andre siden av bordet, forsøkte å ikke dekke til utringingen. Liksom rett i ryggen, men stadig fant jeg meg selv fremoverlent. Tror jeg kunne kjenne blikket ditt. Jeg torde ikke ta det inn, kjenne etter hva det gjorde med meg. Forstår nå at det var da jeg begynte å bli på vakt. Kanskje jeg gjemte brystet fordi jeg ville beskytte hjertet.

Jeg sa prøvdene at dadler består av Ojas og at i Aruveda er Ojas det stoffet som menn mister når de ejakulerer. Du liker når jeg sier ting som ikke er i kontekst, som faller utenfor rammene. Du lo og tok dadelen prøvende mot munnen. "Så det du sier er at hvis jeg spiser dadler så kan jeg runke så mye jeg vil?", sa du og smilte. Jeg prøvde å le. Men ubehaget hadde satt seg fast i meg. Gleden over å ha deg fysisk nær der inne, samtidig som jeg hele tiden visste at jeg ikke kunne få deg. Ubehaget i at dette var kun et lite besøk - og at du ville være stille i morgen - akkurat som du hadde vært stille den siste uken. Den langsomme innsikten om at du kun ga meg litt, en gang iblant. At jeg egentlig ikke var viktig for deg.

Minnet om påskeuken, noen måneder tidligere - hvor du ble stille hele uken. Og når den endelig nærmet seg slutten så jeg meg selv utenfra. Jeg så den dumme meg som hadde ventet og latt være å skrive til deg, i alle de dagene. Redselen for at du ikke lenger ville snakke med meg, at det var over. At det ikke var noe relasjon. At vi ikke snakket sammen, egentlig. At jeg hadde innbilt meg alt sammen. Jeg så meg selv utenfra og jeg så hvor patetisk jeg var. Den dagen, den syvende dagen, jeg kom i kontakt med gråten, med hvor liten jeg kjente meg. Og da - etter en uke med stillhet - ringte du. Du hadde vært på ferie med noen. Selvfølgelig hadde du vært på ferie med noen. Også fortalte du meg meg at jeg minnet deg om en av dokkene i Sesam stasjon. Hun som ler hele tiden. Mye energi. Den gangen hadde jeg blitt glad for at du opplever meg som energisk. Jeg er jo ikke det. Har aldri vært det. Men nå - som du satt der og vurderte den ene dadelen etter den andre før de forsvant i munnen din - og jeg satt fremoverlent for å skjule kroppen min på den andre siden av bordet, kjente jeg på at dette øyeblikket ville straks være over. Og jeg klarte ikke bestemme meg for hvorfor du var her. 

Snart ville du fortelle om et vanskelig møte i den hjepeinstansen som jeg skriver om. Noe seksuelt. Noe upassende. Du fikk tårer i øynene og sa at du følte deg misforstått. Og den delen av meg som vil gi ga etter. Det var så godt å kjenne at jeg kunne gi deg noe meningsfullt, ikke fordi det ga noe lovnader om at du ville bli - men fordi jeg liker å kjenne meg nyttig. At min kompetanse trengs. 

I samtalen kom det til et øyeblikk hvor jeg fikk lov til å fortelle om Yoga. Du hadde spurt meg hvordan man åpner hals-chakra. Jeg kommenterte tårene dine. Du prøvde å avslutte setningene mine - men du tok feil. Jeg ble stille og så på deg. Fikk overtaket. Fortalte deg hva jeg hørte når du snakket. Så at du følte deg sett. Et lite håp ble tent. 

Plutselig måtte du gå. 

Plutselig satt jeg ikke lenger. Plutselig stod jeg noen cm fra kroppen din. Vi klemte. Jeg trakk meg unna før du rakk å avslutte klemmen. Var i forberedelsen. Til avvisningen. Jeg puttet på smilet, koblet meg på hjertet for at det skulle være ekte, ønsket deg en fin ettermiddag, du ville avgårde og møte en mann som du hadde vært forelsket i. 
Jeg visste ikke at du kom til å skrive til meg dagen etter. 
Jeg visste ikke da at neste gang du hilste på meg ville jeg være mer ukompfortabel enn denne gangen. Jeg visste ikke at vi hadde en hel sommer foran oss. Med flere øyeblikk som skulle etterlatte meg forvirret og alene. I klemmene. 
Den dagen var det dadlene. Men egentlig, egentlig, begynte det hele med pistasjenøttene.