Yoga læreren sier: la alt som gjør vondt komme ut av din kropp og bli til et monster som står foran deg. 

Min cyclop er høy, han når nesten taket. Og det er høyt opp til taket i Yoga lokalet. Der oppe er rester etter en lysekrone og hodet til monsteret mitt lager riper i utskjæringene rundt hengeren. Hornene har jeg hentet fra centauren, de svinger seg i ringer bakover, uproposjonalt bak ørene. Øynene er to mørke hull på begge sider av ansiktet. Unaturlige og ville. Han puster og peser som et villsvin i brunst og den lange tynne kroppen omdanner seg fra øyeblikk til øyeblikk til en lang lys skikkelse med blod over hele overkroppen, en jente uten klær eller bryster. Centaur, cyclopen, og blødende kropp, for så å bli liten, så liten som Nils ble i den Vidunderlige Reisen til Selma Lagerlof. Jeg kjenner at jeg må smile mens jeg sitter der i Lotus stilling og forestiller meg det bittelille trollet som ser uskyldig på meg, for så å bli ravende demon med hull til øyne. 

Yoga læreren sier: Spør så demonen din - hva er det du trenger? Og vent til den svarer.

Jeg sier det på Polsk, hvisker det med stemmen, for det er viktig, vi må bruke stemmen, i dag har vi åpnet forbindelsen mellom hjertet og munnen - hvor stemmen skal flyte, og visse vår sannhet. 

Czego potrzebujesz, hvisker jeg forventningsfullt og skeptisk. Det ravende halvt menneske halvt dyr, halvt kvinne halvt mann lar meg ikke vente på svaret, det kommer kontant og umiddelbart, jeg rekker knapt å tenke før det treffer meg i bryset. "Deg.", sier den. 

Svaret setter meg ut av balanse. Hva faen betyr det, tenker jeg.

Men det kjennes i brystet. Jeg er tilbake i meditasjonen. Vi er på skjerm, jeg er og Laika. Vi er helt stille men pulsslagene mine øker suksessivt. Brystet begynner å vugge i takt med hjerteslagene. Dunk dunk dunk dunk. "Herregud", sier Laika på den andre siden av skjermen. Jeg kan høre hjerteslagene dine. 

Det er deg. Jeg vil ha deg. Jeg vil være i deg. Jeg vil være i meg. Jeg vil ha meg. Jeg vil være påkoblet. Jeg vil inn i meg selv. 

 

Yoga læreren fortsetter: nå skal du stille demonen din ett spørsmål til. "Hva skjer med deg når du får det du trenger?"

Jeg vet svaret før jeg har uttalt spørsmålet på polsk. Jeg vil dog ikke vite det. Så jeg lar det være stille, gir faen i å gi han rom. "Jeg blir uoppnåelig", svarer den og jeg fnyser uten å lage en lyd. For det er akkurat det jeg trengte, tenker jeg bittert. Enda mer alenehet. 

 

Hun gikk med store skritt. Nesten klønete. Hodet bøyd, ingen ynde. Hun holdt ikke blikket frem, haken var ikke hevet, hun så ikke fremover seg, hun stirret ned i vegg til vegg teppet i de lange gangene på hotellet. Hun gikk målbevisst og fremoverrettet - men hun krummet ryggen - som om den var pukkelrygget. Jeg kommer aldri til å glemme kroppspråket hennes.